Veterinærvakt i krise: Kommune og veterinærer i fastlåst konflikt

Den pågående konflikten mellom kommunene og veterinærene har nå nådd et kritisk punkt, hvor flere distrikter står uten fungerende veterinærvaktordning. I Innlandet har situasjonen eskalert de siste månedene, med over 20 veterinærer som har sagt opp sine vaktavtaler. Konfliktens kjerne dreier seg om arbeidsvilkår, vaktbelastning og økonomisk kompensasjon, hvor veterinærene hevder at dagens ordning er uholdbar. Den fastlåste situasjonen har ført til at flere kommuner må improvisere med midlertidige løsninger, noe som skaper betydelig usikkerhet for både dyreeiere og veterinærer. Særlig kritisk er situasjonen i små kommuner, hvor én enkelt veterinær ofte må dekke store geografiske områder med betydelig reisetid.

Bakgrunnen for konflikten: Uenighet om vilkår og kompensasjon

Konfliktens røtter strekker seg tilbake til omleggingen av veterinærvaktordningen i 2008, da ansvaret ble overført fra staten til kommunene. Veterinærene påpeker at vaktgodtgjørelsen ikke har fulgt den generelle lønnsutviklingen i samfunnet, og at dagens satser ligger betydelig under det som kan forventes for høyt utdannede yrkesutøvere med stort ansvar. Den gjennomsnittlige timebetalingen for vakt ligger på rundt 200 kroner, noe som ikke kompenserer for ubekvem arbeidstid og høy vaktbelastning. Veterinærene krever en dobling av dagens vaktgodtgjørelse, samt bedre kompensasjon for reiseutgifter og beredskapstid. De peker også på at arbeidsmengden har økt betraktelig, mens bemanningen har forblitt den samme eller blitt redusert i mange distrikter.

Kommunens perspektiv og økonomiske rammer

Fra kommunenes ståsted handler konflikten primært om begrensede økonomiske ressurser og stramme budsjetter. Kommunene mottar øremerkede tilskudd fra staten for veterinærvakt, men disse midlene dekker ikke de faktiske kostnadene ved en oppgradert vaktordning. De økonomiske rammene er særlig utfordrende for små kommuner med få innbyggere og store avstander. Kommunene argumenterer for at de ikke har handlingsrom til å imøtekomme veterinærenes krav uten betydelige økninger i statstilskuddet. Flere kommuner har gjennomført kostnadsanalyser som viser at en dobling av vaktgodtgjørelsen ville medføre årlige merkostnader på flere millioner kroner per kommune.

Konsekvenser for dyrehelse og beredskap

Den manglende veterinærdekningen har alvorlige implikasjoner for dyrehelse og dyrevelferd. Akutte tilfeller må ofte vente lengre på behandling, og i enkelte områder er det ikke lenger mulig å garantere veterinærhjelp på kveld og natt. Dette har ført til flere kritiske situasjoner hvor dyr har måttet vente unødvendig lenge på nødhjelp. Beredskapen mot alvorlige smittsomme dyresykdommer er også svekket, noe som representerer en betydelig risiko for både dyrehelse og folkehelse. Mattilsynet har uttrykt bekymring for situasjonen og påpekt at manglende veterinærdekning kan få alvorlige konsekvenser for det forebyggende helsearbeidet i husdyrbesetninger.

Bekymring i landbruksnæringen og blant dyreeiere

Landbruksnæringen følger utviklingen med økende uro. Bønder rapporterer om lengre ventetider og økte kostnader når de må tilkalle veterinærer fra nabokommuner. For melkeprodusenter er situasjonen særlig kritisk, da de er avhengige av rask veterinærhjelp ved akutte tilstander hos melkekyr. Flere gårdbrukere vurderer å avvikle driften hvis veterinærberedskapen ikke forbedres. Også smådyreiere opplever konsekvensene, med lengre ventetider og økte kostnader for akutt veterinærhjelp til kjæledyr.

Utfordringer for distriktsveterinærer: Et voksende problem

Distriktsveterinærene står overfor en rekke utfordringer som bidrar til rekrutteringsproblemer og høy turnover. Den omfattende vaktbelastningen, kombinert med lange reiseavstander og uforutsigbar arbeidstid, gjør det vanskelig å opprettholde en normal livssituasjon. Mange unge veterinærer velger bort distriktspraksis til fordel for mer forutsigbare stillinger i byene. Den økonomiske usikkerheten ved å etablere egen praksis, sammen med høye kostnader til utstyr og transport, gjør det mindre attraktivt å arbeide i distriktene. Dette har ført til en betydelig aldring i veterinærkorpset, hvor gjennomsnittsalderen nå nærmer seg 55 år.

Mulige løsninger og veien videre

Det arbeides nå med flere mulige løsninger på konflikten. En modell som diskuteres er etablering av interkommunale samarbeid om veterinærvakt, hvor flere kommuner går sammen om å dele på kostnadene og sikre bedre dekning. Andre forslag inkluderer økte statstilskudd øremerket veterinærvakt, samt innføring av differensierte satser basert på geografiske forhold og vaktbelastning. Det vurderes også å etablere flere kommunale veterinærstillinger med fast lønn og regulert arbeidstid. Veterinærforeningen har foreslått en nasjonal minstestandard for vaktgodtgjørelse og arbeidsvilkår.

Lignende konflikter i andre kommuner

Situasjonen er ikke unik for enkelte kommuner, men gjenspeiler en nasjonal trend. Lignende konflikter har oppstått i kommuner over hele landet, fra Finnmark til Agder. I flere regioner har veterinærer kollektivt sagt opp sine vaktavtaler, noe som har tvunget fram midlertidige løsninger og akutte tiltak. Erfaringer fra disse konfliktene viser at langsiktige løsninger krever betydelige endringer i finansieringsmodellen og organiseringen av veterinærvakten. Enkelte kommuner har lykkes med å finne lokale løsninger gjennom økt kommunal støtte og bedre samarbeid mellom veterinærer og kommune, men disse løsningene har ofte vist seg å være kostbare og vanskelige å opprettholde over tid.