Fra veterinærklinikk til klasserom
Etter femten år som praktiserende veterinær tok Marianne Solberg det uvanlige valget å forlate klinikken til fordel for en karriere i skoleverket. Den tidligere smådyrspesialisten fra Tromsø forteller om en overgang som har gitt nye perspektiver på både veterinærfaget og utdanningssektoren. Gjennom sin lange erfaring med diagnostikk, kirurgi og akuttmedisin har hun opparbeidet seg en solid kompetanse som nå kommer elevene til gode. Den faglige tyngden kombinert med praktisk erfaring fra veterinæryrket gir undervisningen en unik dimensjon. Solberg underviser nå i naturfag og biologi ved Kvaløya videregående skole, hvor hun bruker konkrete eksempler fra sin tidligere praksis for å illustrere komplekse biologiske prosesser. Overgangen fra operasjonssal til klasserom har vært utfordrende, men givende.
Krevende arbeidshverdag driver erfaren veterinær til karriereskifte
Den intensive arbeidshverdagen som veterinær, med lange vakter og uforutsigbare arbeidstider, ble etter hvert en betydelig belastning for Solberg. Konstant tilgjengelighet og høyt tempo i klinikken begynte å tære på både fysisk og mentalt. Akutte tilfeller som krevde øyeblikkelig behandling kunne komme når som helst på døgnet, og den mentale beredskapen som kreves i slike situasjoner var utmattende over tid. Vaktordningen innebar også regelmessige helgevakter og lange perioder med tilkallingsvakt, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde en normal døgnrytme. Presset for å holde seg faglig oppdatert samtidig som man skal håndtere en travel praksis, ble etter hvert overveldende. Dette mønsteret av konstant tilgjengelighet og høye forventninger fra både klienter og kolleger bidro sterkt til beslutningen om karriereskifte.
Døgnvakter og familieliv lot seg ikke kombinere
For Solberg ble balansen mellom yrkesliv og privatliv en stadig større utfordring. Med to små barn hjemme og en partner som også jobbet turnus, ble logistikken nærmest umulig. Uforutsigbare arbeidstider og akutte innkallinger gjorde det vanskelig å planlegge familieaktiviteter eller være til stede på barnas arrangementer. Nattevakter etterfulgt av normale arbeidsdager tærte på overskuddet til å være en aktiv forelder. Den konstante bekymringen for å måtte avbryte familiesamvær på grunn av akutte pasienttilfeller skapte en vedvarende stress-situasjon. Selv når hun hadde fri, var hun mentalt forberedt på å måtte rykke ut, noe som gjorde det vanskelig å virkelig koble av og være tilstede i familielivet.
Utfordringer med veterinærdekning i distriktene
Solbergs beslutning om karriereskifte reflekterer en større problematikk i veterinærbransjen, særlig i distriktene. Mangelen på kvalifiserte veterinærer som er villige til å påta seg krevende vaktordninger i mindre sentrale strøk, har lenge vært en utfordring. Kommunene sliter med å rekruttere og beholde veterinærer, noe som skaper ustabilitet i beredskapen for dyrehelse og mattrygghet. De tøffe arbeidsforholdene, med ansvar for store geografiske områder og lange reiseavstander, gjør det vanskelig å opprettholde en forsvarlig work-life balance. Dette fører til at mange erfarne veterinærer, som Solberg, velger å forlate yrket til fordel for mer forutsigbare arbeidstider.
Inspirasjon og realfagskompetanse til skoleverket
I sin nye rolle som lærer bringer Solberg med seg en unik kombinasjon av praktisk erfaring og teoretisk kunnskap som beriker undervisningen. Hennes bakgrunn som veterinær gir henne mulighet til å knytte abstrakte vitenskapelige konsepter til konkrete, virkelighetsnære eksempler. Dette gjør realfagsundervisningen mer engasjerende og relevant for elevene. Hun kan forklare komplekse biologiske prosesser ved å referere til faktiske kliniske tilfeller hun har behandlet, noe som gjør læringen mer håndgripelig for elevene. Denne praktiske tilnærmingen til realfag har vist seg særlig verdifull i arbeidet med å øke interessen for naturfag og motivere elever til å velge realfaglige studieretninger.
Støtte fra fagmiljøet for utradisjonelt valg
Overraskende nok møtte Solberg stor forståelse og støtte fra veterinærmiljøet da hun kunngjorde sin beslutning om karriereskifte. Mange kolleger uttrykte at de selv hadde vurdert lignende endringer, og flere anerkjente verdien av å få veterinærfaglig kompetanse inn i utdanningssektoren. Veterinærforeningen har også vist interesse for denne type karriereoverganger, da det kan bidra til å styrke rekrutteringen til veterinærstudiet på lang sikt. Fagmiljøet ser verdien av å ha ambassadører i skoleverket som kan inspirere den neste generasjonen av potensielle veterinærer og samtidig gi realistiske beskrivelser av yrkets utfordringer og muligheter.
Rekrutteringsutfordringer i veterinærbransjen
Veterinærbransjens utfordringer med rekruttering og retention av kvalifisert personell er velkjente problemer som krever nye løsninger. Mange nyutdannede veterinærer søker seg til urbane områder og spesialiserte smådyrklinikker, mens distriktene sliter med å tiltrekke seg kompetanse. Arbeidsbelastningen og vaktordningene skremmer mange fra å velge en karriere i klinisk praksis, særlig i distriktene. Dette skaper en ond sirkel hvor færre veterinærer må dele på flere vakter, noe som igjen øker belastningen på de gjenværende. Bransjen står overfor et kritisk behov for å revurdere arbeidsmodeller og vaktordninger for å gjøre yrket mer attraktivt og bærekraftig på lang sikt.
Kompetanseoverføring til skolesektoren
Solbergs overgang fra veterinæryrket til læreryrket representerer en verdifull kompetanseoverføring mellom sektorer. Hennes praktiske erfaring og dybdekunnskap om biologi, kjemi og fysiologi beriker undervisningen og gir elevene et unikt innblikk i hvordan teoretisk kunnskap anvendes i virkeligheten. Denne type tverrfaglig kompetanseoverføring kan bidra til å styrke realfagsundervisningen i norsk skole. Ved å bringe praktisk erfaring fra helsefag inn i klasserommet, skapes det broer mellom teori og praksis som kan inspirere flere unge til å velge realfaglige karriereveier. Dette viser hvordan karriereendringer som Solbergs kan ha positive ringvirkninger langt utover den enkelte lærers klasserom.